| 
  • If you are citizen of an European Union member nation, you may not use this service unless you are at least 16 years old.

  • You already know Dokkio is an AI-powered assistant to organize & manage your digital files & messages. Very soon, Dokkio will support Outlook as well as One Drive. Check it out today!

View
 

Tekstkritikk

Page history last edited by PBworks 16 years, 4 months ago
Tekstkritikk
Tekstkritikk er ei tenesteytande oppgåve, der ein søker å finna fram til den originale eller ”beste” versjonen av ein tekst, som sidan kan nyttast i andre disiplinar. Søker å vera objektiv, det tolkingsfrie er idealet, men resultatet er alltid eit resultat av tolking (subjektivitetsproblemet). Er praktisk, endar (nesten) alltid i eit produkt, ei tekstkritisk utgåve, der ”beste” eller mest opprinnelege tekst er grunntekst.
 
Klassisk tekstkritikk
er å rekonstruera tapte tekstar på grunnlag av avskrifter og fragment (dokument, manuskript, kalla ”vitner”). Ein har ingen original, men derimot eit eller helst fleire vitne.
Fysisk tekst, manuskript, utgåver = tekstvitne, abstrakt, bakanforliggande, språklege, idelle, evt. den originale teksten = teksten.
Baserar seg på at alle avskrivarar gjer feil, og ved å studera mønsteret i ulikskapane mellom avskriftene kan ein finna ut korleis tidlegare versjonar av teksten har sett ut.
 
Framgangsmåte
Resensjon: finna kronologien.
Identifisera, gjennomgang og samanlikning for å finna avskriftsforholdet (kva vitne er avskrift av kva). Måten å gjera dette på (middelet) er kollasjon, samanstilling, og registrera avvika. Målet er å laga ein stemma, eit ”slektstre” (dette er hypotetisk, ikkje mogleg å vita sikkert), eller ein genealogi, ei oversikt over den historiske samanhengen mellom vitna.
 
Eksaminasjon skal finna autensiteten til tekstvitna
Det eldste vitnet er ikkje alltid det opphavlegaste, kjem an på avskriftsforholdet. Eksaminasjonen er ei kritisk vurdering av dette ut frå å fokusera på stilistiske, språklege og historiske kriterie. Resultatet av eksaminasjonen er paradosen, eit utval frå vitna som er det ein reknar som nærast originalen.
 
Emendasjon er rekonstruksjon av paradosen, som kan ha manglar i form av utelatingar og frovanskingar. No har ein skilt seg frå bruk av vitna, og nyttar heller gjetting. Derfor er emendasjonen omdiskutert, sjølv om nokon kallar dette konjekturalkritikk (forutset filologisk kunnskap) eller divinasjon (forutset personlege anlegg), og dermed opphøgar denne delen av tekstkritikk. Den er likevel subjektiv, tolking.
 
Ynskjet er ”recensio sine interpretation” – inga tolking i resensjonen (Lachmann). Det kan ein få gjennom to metodar, genealogi og feildiagnose. Feildiagnose mest vanleg?
 
Feildiagnose
Når to vitne avvik frå kvarandre, må minst eit av dei vera feil (tekstkritikarar nyttar verdiladde ord som feil og best). Forutsetjinga for å nytta feildiagnose som metode er at to avskrivarar ikkje gjer same feil uavhengig av kvarandre. Derfor legg ein berre vekt på heile tekstar, ikkje enkeltståande feil, og signifikante feil: spontane (usannsynleg at to avskrivarar gjer den uavhengig av kvarandre) og resistente (vert ikkje retta/oppdaga av seinare avskrivarar). Særeigne feil er feil som skil eit eller fleire vitne frå alle andre, medan felles feil i vitne viser at dei er avskrifter av kvarandre, eller avskrifter av ei felles kjelde.
Det finst ulike feiltypar:
-         forveksling
-         utelating
-         tilføying
-         ombyting
-         revisjon
Desse bygger på erfaring tekstkritikaren har, eller kjente avskriftsvanar og tolking av meiningsinnhaldet. Ein må derfor gå ut i frå at den opprinnelege teksten er heilheitleg, konsistent og gir meining. Ein annan regel er Lectio difficilior potior, den vansklegare lesemåten er den opphavlegare (eigentleg: betre). Denne verkar som ein motsetjing, men viser seg å stemma svært ofte, fordi avskrivaren ofte forenklar eller trivialiserar.
Også andre måtar å skilja feil: Accidentals: avvik/variasjon i ortografien, formelle avvik. Substantives: variasjon i ordval (og dermed lesemåte). Berre det siste er avgjerande i feildiagnose meinar W.W. Greg.
 
Genealogi
Forutset lukka tekstoverføring (rein resensjon), kvar avskrivar har berre ei kjelde. Meir sannsynleg: open tekstoverføring (kontaminert resensjon), avskrivaren har fleire kjelder. Med rein resensjon kan ein avbilda forholdet mellom vitna som eit stemma codicum, eit slektstre.
 
Ein tekst har gått i ulike stadium:
- original (denne er tapt, og ein kan aldri finna attende til den)
- arketyp (nær original, kanksje det næraste ein kan komma, og det ein kan rekonstruera på bakgrunn av vitna)
- hyperarketyp (eit mellomstadie, finst ikkje lenger den heller, men vert forutsett. Bør ikkje vera fleire enn det som absolutt er naudsynt for å forklara materialet ein har)
- vitne (dokumenta ein har)
Svakheitar med genealogi:
 
Kritikk mot tekstkritikk
Ein leitar etter ein tapt tekst, og tekstkritisk utgåver er publisering av ein tekst som aldri har funnest (emendasjon av paradosen)
Ofte munnleg tradisjon som er opphavet, dermed finst det ingen original (skriftleg)
Textus receptus (resepsjonshistoria9 er ofte vel så interessant som originalen
 
Nyfilologi (moderne tekstkritikk)
Fokuserar gjerne meir på resepsjonshistoria. Vert nytta på tekstar som kom etter trykkepressa, her har ein ikkje mangel på kjelder, men derimot ei overflod. Men kva er ”feil”, og kva er ”opphaveleg”? – fyrste utkast, fyrste manuskript, fyrste utgåve, siste ”autoriserte” utgåve (godkjent av forfattaren, Ausgabe letzer Hand), seinare utgåver, siste utkomne utgåve? Einigheit om at det ikkje er fyrste skisse, men etter det mange syn.
Vil ikkje finna opphavlege tekst, men den ”best moglege” forma.
 
Ofte fokus på forfattarintensjon – det forfattaren skreiv og det han ville publikumet skulle lesa. Men kva utgåve representerar forfattarintensjonen, og kan den ha endra seg i høve til resepsjonshistoria? Ofte einigheit om siste autoriserte oppgåve – i alle fall gjerne brukt som basistekst i tekstkritiske utgåver.
Reaksjon mot dette: fokus på tilblivingshistoria, Entstehungsgesichte.
 
Rettar seg etter ulike retningar: t.d. Copy Text Theory (Greg): fokus ikkje berre på kva forfattaren skreiv, men kva han ville skriva (retta openberre feil). Siste manuskript skal vera basistekst – her kjem forfattarintensjonen best fram.
 
Tanselle: Tekstkritikk er ein historisk disiplin. Forfattar kan ha mange intensjonar, ikkje alle er relevante for tekstkritikaren. Teksten er uttrykk for ein mental storleik, uttrykket er lingvistisk, og oppgåva til tekstkritikaren er å identifisera denne lingvistiske forma.
 
McGann: tekstar er ikkje fyrst og fremst mentale, men sosiale fenomen. Oppgåva til tekstkritikaren er å skaffa og formidla kunnskap om sosiale prosessane bak ein tekst. Tekstar er dynamiske.
 
Tekstkritiske utgåver
Det finst svært mange typar tekstkritiske utgåver.
 
Presentasjonsmåtar kan vera hovudtekst, gjengivingsaspekt eller dokumentasjonsform, og vera litt av alt. Val av hovudtekst er gjensidig utelukkande, og her vel ein enten ei monotypisk (presentasjo av eit vitne), ei syntetisk (rekonstruksjon av ”opphaveleg” eller ”intendert” tekst) eller ei synoptisk framstilling (fleire vitne parallelt).
 
Gjengivinsaspektet har å gjera med kva aspekt ved teksten ein vil frå fram.
-         fotografisk faksimile: nøyaktig gjengiving av visuelle
-         faksimiletrykk: gjengir originaldokumentet teikn for teikn. Visuelt uttrykk vert til ein viss grad vist med typografiske konvensjonar.
-         strengt diplomatarisk utgåve: teikn for teikn på grafem-nivå. Abbrevaiatur, andre tekk vert markert typografisk
-         diplomatarisk utgåve: ingen markering av linjedeling, grafem som er ute av bruk vert ”omsett” til moderne form
-         lett normalisert utgåve: teiknsetjing o.l. rettast, rettinga vert dokumentert
-         fullt normalisert utgåve: ortografien vert normalisert, berre rettingar på morfemnivå vert dokumentert
 
Dokumnetsajonsform er korleis ein viser til endringar, avvik eller andre tekstkritiske vurderingar. Kodar, apparat og kommentarar er vanlegaste former.
 
Tekstkritikk og IKT
IT (IKT) har ikkje endra verken dei grunnleggande problemstillingane eller metodane i tekstkritisk arbeid.
Stemmer til dels, men kan for eksempel gi meir effektiv bruk av vanlege metodar: t.d. konkordans, kollasjonering (samanlikning), produksjon.
Laga elektroniske utgåver. Ulemper: skriftande teknologi, ingen standard for referering. Fordeler: søkbare og analyserbare, billig og lettvint, sterke struktureringsmiddel, lettare å handtera meta-informasjon

 

Comments (0)

You don't have permission to comment on this page.